(U)Ortodoks aktivitet i Arktis

Blant is og kulde har den russisk-ortodokse kirken funnet et nytt spirituelt prosjekt. Hva vil kirken i Arktis? Bør vi være bekymret?

Ragnhild Tvergrov Skare

I august 2023 fikk Pyramiden, en russisk by på Svalbard, en veldig spesiell gjest på besøk. Biskop Iyakov av Narayan-Mar og Mezen er lederen av det ortodokse Arktis og blir beskrevet som Putins favorittprest¹. I det russiske Arktis skjer ingenting uten hans velsignelse – bokstavelig talt. Det siste tiåret har han reist på kryss og tvers av Arktis for å velsigne alt fra et titalls nye arktiske militærbaser og terrengbiler, til Nordpolen selv. Biskopen har tette bånd til Patriark Kirill i Moskva og har, ifølge enkelte kilder, en direktelinje til Kremlin². Til Svalbard hadde han med seg et syv meter høyt ortodokst kors. Korset var dedikert til St. Georg, en helgen som i Russland blir sett på som beskytteren av soldater. For å understreke denne symbolikken var korset dekorert med St. Georgsbåndet, en oransje og svart sløyfe som blir brukt for å symbolisere støtte til Russlands krigføring i Ukraina. Da russerne sendte inn søknaden om korset midt i fellesferien rakk ikke sysselmannen å behandle den før fristen på tre uker var omme. Det tolket russerne som et klarsignal og reiste korset i en godt planlagt seremoni³.

På den samme turen holdt han seremonier i Barentsburg og besøkte frigjøringsmonumentet i Kirkenes. En måned senere ble et nytt arktisk kors reist av samme biskop på Frans Josefs land, en russisk øygruppe øst for Svalbard⁴. I 2023 ble det også arrangert to russiske militærparader på Svalbard av de samme personene som tok initiativ til å sette opp korset. Én i juli og én for å markere den russiske frigjøringsdagen i mai⁵.

Russland har i flere år drevet en skjult offensiv i nord. Denne offensiven trenger ingen tradisjonelle våpen for å sikre fremstøt og ikke en dråpe blod blir spilt. Det handler om å vinne informasjonslandskapet og bestemme hvilke historier om fortiden som får sette preg på nåtiden. På denne fronten har Russland gått mer offensivt til verks siden 2022. Et viktig våpen i det russiske arsenalet har vært minnediplomatiet. Dette går kort forklart ut på å strategisk eksportere sin egen historieforståelse til andre land gjennom eksempelvis å sette opp minnesmerker, minnes falne soldater eller gjennomføre felles historieprosjekter eller arrangementer⁶. I utgangspunktet er dette harmløs aktivitet som kan være med på å styrke forbindelser. Slik har det hovedsakelig blitt tolket fra norsk side i en årrekke før februar 2022. Med Russlands stadig mer politiserte historieforståelse som blant annet blir brukt for å legitimere fullskala-invasjonen av Ukraina er det mer problematisk. I tillegg ser vi at det mer vennlige minnediplomatiet kan være i ferd med å utvikle seg til en minnekonflikt.

Minnesmerker, vannsystemer og andre kirkelige aktiviteter

I en saus av minnesmerker, krigspropaganda og russiske aktører som har vært involvert i det russiske minnediplomatiet mot Norge er det en gruppe som stikker seg ut: Den russisk-ortodokse kirken. Flere av prosjektene om historieforvaltning mellom Norge og Russland før 2022 har involvert kirken i forskjellige kapasiteter. Tidligere har de vært med på å sette opp minnesmerker og kirker på strategiske områder rundt om i Norge – nå setter de opp uautoriserte kors på Svalbard.

Da Putin kom tilbake til makten i 2012 ble historieforståelse mer politisert og brukt som en viktig bærebjelke i et nytt nasjonsbyggingsprosjekt. På samme tid økte omfanget av kirkens aktiviteter i Norge. Flere kors, monumenter og initiativer har blitt satt i gang i samarbeid med eller av den russisk-ortodokse kirken i Norge⁷. I årene før fullskala-invasjonen av Ukraina ønsket prester fra den russisk-ortodokse kirken i Severomorsk, hvor det administrative hovedkvarteret til Nordflåten ligger, å studere vannforsyningen i Kirkenes⁸. Besøket til hovedvannforsyningen utenfor byen med delegasjonen fra Russland ble stoppet i siste liten. I Kirkenes har også Biskop Mitrofan av Murmansk ønsket å bygge en ortodoks kirke⁹. Den samme biskopen har tidligere uttalt: “Sør-Varanger, dette er vårt ortodokse land”¹⁰. 

I Vardø hadde kirken, i samarbeid med lokale, planer om å bygge et ortodokst kapell ved siden av et av Norges mest sensitive militærmål – radarsystemet Globus¹¹. Dette prosjektet fikk støtte helt til topps i kirken fra patriark Kirill selv og av Vardø kommune, men ble satt på pause på grunn av Covid-pandemien. Én av de to prestene som tok initiativet, Biskop Aleksandr Zaitsev av Plesetsk, leder til daglig en katedral i den lukkede militærbyen Mirny som blir styrt av Det russiske forsvarsdepartementet. Byen blir blant annet brukt under militærøvelser for å skyte opp atomraketter og uautoriserte får ikke adgang til byen¹². Raketter skutt opp fra denne basen utgjør, ifølge Center for Strategic and International Studies, en betydelig utfordring for NATOs forsvarssystemer ¹³.

Den russisk-ortodokse kirkens forhold til den russiske staten

Aktiviteten i nord kan ikke kun tolkes som et slags guddommelig kall mot Arktis. Forholdet mellom den russisk-ortodokse kirken og den russiske staten er tett, og slik har det vært lenge. Under tsartiden hentet keiseren mye av sin makt og legitimitet fra å være Guds utvalgte leder. Til og med under Sovjettidens forfølgelse av religiøse miljøer hadde kirken og staten et begrenset, men gjensidig forhold. Kirken ble blant annet brukt som en rekrutterings- og etterretningsarena av KGB¹⁴.

Tiden rett før kollapsen av Sovjetunionen var da det moderne forholdet mellom kirke og stat begynte å utvikle seg. Økonomisk nedgang sammen med et ideologisk og kulturelt vakuum skapte fertil grobunn for religion. Kirken så på dette som en mulighet for å gjendøpe Russland og utnyttet de nyfødte religiøse frihetene under “perestrojka” til å posisjonere seg blant folk, statsapparatet og ikke minst militæret.

Kirken brukte 1990-tallet for å sikre religiøs dominans over andre trossamfunn. Dette arbeidet bar for alvor frukter da en ny russisk president tok makten i 2000: President Vladimir Putin. Han så kirkens potensiale for å styrke russisk nasjonalisme og delte samtidig kirkens verdenssyn om en russisk eksepsjonalisme bygget på ortodoks kristendom. Han styrket kirkens rolle i det russiske samfunnet ved å gjøre en rekke tiltak. Blant annet ga han kirken tilbake all eiendom fra før Sovjettiden, noe som gjorde kirken til den største landeieren i Russland, fikk statlige energiselskaper til å betale for nye kirkebygg og ga kirken rettigheter til å blant annet å undervise i kristendom i skolene og å gjennomgå nye lover før det ble sendt til det russiske parlamentet¹⁵.

I 2020 åpnet en ny militær katedral i Moskva. Dette imponerende bygget har tung symbolikk fra andre verdenskrig. Blant annet er diameteren på den store kuppelen 19,45 meter for å symbolisere året 1945. Den neste kuppelen er 14,18 meter, som symboliserer de 1418 dagene krigen varte¹⁶. Kirken har i dag fått en mer sentral rolle i narrativet om seieren i andre verdenskrig.

Selv om det fort kan tenkes at kirken er en av Putins mange marionetter, er virkeligheten mye mer sammensatt. Kirken og den russiske staten har gjennom de siste tiårene utviklet et forhold som har gitt store fordeler til begge. Etter 2012 ble forholdet enda tettere. Nå fungerer kirken som en viktig arena for å spre russisk myk makt og diplomati.

Tro, håp og forsvarsvilje

Kirken har også et veldig tett forhold til det russiske militæret. Dimitry Adamsky forteller i boken sin: Russian Nuclear Orthodoxy om det fascinerende nære forholdet mellom den russisk-ortodokse kirken og det russiske militæret, spesifikt det russiske atomapparatet. Han forteller en historie om hvordan kirken så muligheter for å skaffe seg større makt via militæret og hvordan militæret så kirkens muligheter for å skape forsvarsvilje, legitimitet og hindre uro i egne rekker. Dermed vokste det frem et forhold som gagnet begge. Kirken fikk større makt og spillerom samtidig som militæret fikk mer lojale soldater. Dette illustrerer godt hvordan kirken har egne motiver og bruker statsapparatet for å nå dem.

Etter at Russland gikk til fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 ble det tette forholdet mellom kirke og militæret veldig synlig. Selv om russiske soldater slakter ned ortodokse brødre og søstre i Ukraina er kirken en betydelig støttespiller for å styrke krigens legitimitet. Krigen i Ukraina blir beskrevet av ledende russiske prester først og fremst som en kamp om å beskytte den ortodokse troen. På en konferanse med flere religiøse ledere i den ortodokse-kirken ble det sagt fra talerstolen at etter to år med «spesialoperasjon» handler det ikke om de-nazifisering og demilitarisering av Ukraina lenger. Det handler nå om en kamp mot globale ondskapsfulle krefter, for å beskytte den russiske verden (Russkii Mir) og den ortodokse troen ¹⁷.

Kirken har også utvidet samarbeidet med det russiske militæret og sendt flere prester til frontlinjen. Både for å gi spirituell ledelse og motivasjon, men også som soldater. Nettavisen Barents Observer dokumenterte tidligere i år at prester som tilhører menigheter nær den russisk-norske grensen har blitt sendt til frontlinjen som soldater¹⁸. Kirkens støtte til Putins krigføring har en tosidig positiv effekt for begge parter. Støtten legitimerer Kremlins narrativer og gir krigen et gudommelig stempel mens den samtidig styrker kirkens interesser i regionen og posisjon innad i Russland. 

Krigen har også ført til at kirken har fått en viktigere rolle i russisk myk makt og diplomati. Etter mye arbeid i forskjellige afrikanske land har et hundretalls prester skiftet til russisk-ortodoks kristendom. Hovedsakelig er det snakk om prester som har blitt trent i den greskortodokse grenen og tilhørt Patriarkatet i Alexandria. Kirken har oppnådd dette ved å blant annet komme med lovnader om store økonomiske fordeler ved å bytte tilhørighet. Bare i Kenya har 90 prester endret tilhørighet, noe som er mer enn halvparten av alle de afrikanske ortodokse prestene som den russiske kirken hevder er lojale til dem¹⁹.

I tillegg er det sannsynlig at sanksjoner og færre kontaktpunkter gjør at kirken blir viktigere for å rekruttere etterretningsagenter i vestlige land. Kirkens utenlandsavdeling driver fortsatt flere kirker i utlandet, også i Norge. I Kirkenes hører den ortodokse kirken til under menigheten i Murmansk og har en norsk-russisk prest som reiser over grensen en gang i måneden²⁰. FBI gikk i 2023 ut med personlige og konkrete advarsler til de russisk- og greskortodokse miljøene i USA om at Russland med stor sannsynlighet ville bruke kirken som en rekrutteringsarena²¹.

Hva vil den ortodokse kirken?

Tilbake i våre nærområder er opprettelsen av kors på Svalbard ingen ny aktivitet i et historisk perspektiv. Under pomortiden ble flere ortodokse kors reist forskjellige steder på Svalbard. De fleste av disse korsene ble senere brukt som brensel eller tatt av vær og vind. To kors overlevde og står der den dag i dag²². Russeren Ildar Neverov brukte nettopp denne historien for å legitimere korset da det ble beordret fjernet av sysselmannen på Svalbard i september 2023 med begrunnelse i Svalbardloven: «Det (korset) er en hyllest til oppdagerne av Svalbard og polfarerne. Derfor må sysselmannen trekke tilbake utsagnet», uttalte han. Neverov leder det russiske gruveselskapet på Svalbard, Trust Arktikugoul og har koblinger til blant andre president Vladimir Putin og flere russiske oligarker – til og med Kim Jong-un. Flere har spekulert i om han er en etterretningsagent²³. Selv om det finnes et historisk grunnlag langt tilbake i tid for ortodokse kors på Svalbard kan det ikke sies at aktiviteten er vanlig i moderne tid.

En mulig forklaring er at kirken ønsker å bruke korsene for å styrke russisk og ortodoks tilstedevære på Svalbard og samtidig teste norske reaksjoner. Publikummet for aktiviteten er nok hovedsakelig befolkningen hjemme i Russland. Den ortodokse kirken jobber fortsatt med å bygge seg opp i et tidligere ateistisk land. En undersøkelse fra 2023 viser at bare to prosent av den russiske befolkningen ukentlig deltar i gudstjenester eller andre religiøse aktiviteter, 43 prosent går aldri²⁴.

Ifølge Kari Aga Myklebost, professor ved Universitetet i Tromsø, ønsker biskopen å vise at russiske bosetninger på Svalbard er hellig land og at de tilhører det russiske kulturelle og spirituelle territoriet²⁵. Det finnes, ifølge kirken, et ortodokst område i verden som ikke bare er sammensatt av troende mennesker, men også fysisk areal. Dette blir betegnet som kirkens «kanoniske territorium»²⁶. Dette ortodokse territoriet er blant annet en stor del av ideen «Den russiske verden» eller «Russkii Mir». Konseptet har blitt sentralt i russisk utenrikspolitikk og krigføring i Ukraina, som er den russisk-ortodokse kirkens fødested.

Russland har de siste årene brukt mye energi på å legge Arktis under ortodokst territorium. Dette ønsket kan blant annet sees på nettsiden til Biskop Iyakov, der et bilde av russisk-ortodokse eksisterende og ikke-eksisterende kors og kapeller viser veien helt til et russisk-ortodokst kors plantet på Nordpolen²⁷. Russland hevder at russiske interesser er under press på Svalbard²⁸. Ved å styrke sin tilstedeværelse og historiske argumenter i Arktis er det ikke utenkelig at kirken har et ønske om å også innlemme deler av Svalbard i denne arktiske ortodokse verden. Dette vil hjelpe den russiske staten med å styrke sin posisjon i et Arktis som stadig får mer oppmerksomhet internasjonalt og tilfredsstille publikummet hjemme.

Karen-Anna Eggen, forsker ved Forsvarets høyskole, sier til Dagbladet at Russland har gjort flere fremstøt og testet norske reaksjoner på Svalbard den siste tiden. Ifølge henne bør korset sees i sammenheng med de russiske militærparadene på Svalbard som en større russisk påvirkningsoperasjon. Paradene ble arrangert av de samme som la til rette for at korset ble satt opp på øygruppen. Målet med operasjonen kan være å undergrave norsk suverenitet på Svalbard ifølge henne²⁹.

Kirkelig aktivitet i betent område har også skjedd utenfor Arktis av samme biskop. Like etter at Biskop Iyakov ble utnevnt til arktisk biskop dro han ut på en tokt for å velsigne Nordøstpassasjen. Bilder fra nettsiden viser en strabasiøs reise med et høyt kors tjoret fast på dekket. Bildene viser god stemning og svartkledde ortodokse prester mot is-hvitt landskap. På slutten av bildeserien har biskopen omsider kommet frem til Kamchatka-halvøyen, så langt øst som du kan komme i Russland. Istedenfor å rette snuten tilbake mot menigheten sin i Naryan-Mar og Mezen, tar Iyakov med følge en omvei – til omstridt territorium. På øya Iturp, en russisk øy i de sørlige Kurilene som Japan gjør krav på, reiser han og resten av følget et ortodokst kors i en religiøs seremoni³⁰. Siden den gang har det kommet flere kors. Senest i august 2023 ble et nytt russisk-ortodokst kors oppdaget sammen med et russisk flagg på et ubebodd japanskbygd fyr på de sørlige Kurilene. Det er usikkert av hvem eller når korset ble satt opp³¹. Disse øyene ligger omtrent på den 45 nordlige breddesirkel, på samme høyde som Kroatia og Bosnia. Med andre ord, langt unna det naturlige nærområdet for en arktisk biskop.

Vi må koble oss på

Det russisk-ortodokse korset har en ekstra tverrbjelke som står på skrå omtrent midt mellom bakken og den lengste horisontale bjelken. Den mest populære forklaringen på hvorfor korset har denne ekstra bjelken er at den representerer de to røverne som ble hengt på hver sin side av Jesus. Den ene angret på sine synder og valgte Gud, mens den andre ikke gjorde det. Derfor peker en side opp og den andre ned. Den russisk-ortodokse kirken i Norge bør behandles på samme måte; selv om vi må være årvåkne for kirkens posisjon i statsapparatet skal vi være forsiktige med hvordan vi behandler kirken og dens medlemmer i Norge.

I Russland har hele samfunnet gått inn i krigsmodus, dette gjelder også kirken. Det vi tidligere så på som legitim kulturell eller religiøs utveksling bør vi nå se annerledes på. På samme tid er det viktig å skille mellom vanlige ortodokse mennesker i Norge og aktiviteten til den russisk-ortodokse kirken. Den ortodokse kristendommen er en av de mest høykirkelige retningene innenfor kristendommen. Det betyr at kirken har stor makt over det religiøse livet til menigheten. Ikke alle de russisk-ortodokse menighetene i Norge tilhører Moskva-Patriarkatet, men flertallet gjør det. Det er ikke nødvendigvis et problem at disse menighetene er knyttet mot patriarkatet i Moskva, for det meste driver disse menighetene med helt normal aktivitet. Derfor skal man være veldig forsiktig med å marginalisere kirken og dens medlemmer. De aller fleste russisk-ortodokse i Norge ønsker bare et sted å utøve religionen sin i fred og knytter den nok ikke opp til storpolitikk og krig. Å slå ned på kirken kan i verste fall bety krenkelse på religiøs frihet.

På samme tid må vi være årvåkne. Da de årlige trussel- og risikovurderingene ble presentert i februar ble det understreket at Russland vil finne på nye måter å drive etterretning på i Norge og bli mer proaktive i informasjonskrigen. På dette feltet ser vi allerede at kirken og dens organisasjoner har tatt en mer sentral rolle internasjonalt. I tillegg har kirken de siste tjue årene i økende grad begynt å bruke vestens språk om menneskerettigheter, spesielt religionsfrihet, mot økende liberalisering. De har blant annet vært støttespillere i saker for den Den europeiske menneskerettighetsdomstolen om bruk av kors i offentlige rom når land som Italia har blitt stilt for retten. De har også jobbet med å fremme resolusjoner i FNs Menneskerettighetsråd som vil gjøre tradisjonelle verdier mer sentrale i forståelsen av menneskerettighetene³². Dermed kan det tenkes at de vil bruke religionsfrihet og menneskerettigheter som beskyttelse for fordekt aktivitet. Vi må følge mer med på det russiske aktører, slik som kirken, finner på i våre nærområder.

1. M. Mian, 2022, «Episode 1: The Day I Met Vladika Yakov, the Russian Bishop of the North Pole» i Pulitzer Center, https://pulitzercenter.org/stories/episode-1-day-i-met-vladika-yakov-russian-bishop-north-pole ↩︎
2. M. Mian, 2022, «Episode 3: And Ukraine Was Invaded» i Pulitzer Center, https://pulitzercenter.org/stories/episode-3-and-ukraine-was-invaded ↩︎
3. D. H. Klausen & R. Ellingsen, 2023, «Krever russisk kors på Svalbard fjernet» i NRK Troms og Finmark, https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/sysselmesteren-vil-fjerne-russisk-ortodoks-kors-i-pyramiden-pa-svalbard-1.16555532 ↩︎
4. A. Staalesen, 2023, «One month after huge Orthodox cross popped up in Svalbard, Russian bishop erects a similar holy landmark in Franz Josef Land» i The Barents Observer, https://thebarentsobserver.com/en/life-and-public/2023/09/one-month-after-huge-orthodox-cross-popped-svalbard-russian-bishop-erects ↩︎
5. T. Nilsen, 2023, «Russian diplomat staged Navy Parade at Norway’s Svalbard archipelago» i The Barents Observer, https://thebarentsobserver.com/en/security/2023/07/russian-consul-staged-navy-parade-norways-svalbard-archipelago ↩︎
6. J. McGlynn, 2021, «Moscow Is Using Memory Diplomacy to Export Its Narrative to the World» i Foreign Policy, https://foreignpolicy.com/2021/06/25/russia-puting-ww2-soviet-ussr-memory-diplomacy-history-narrative/ ↩︎
7. T. Nilsen, 2022, «With local support, Bishop Aleksandr of Plesetsk has a desire to build Orthodox chapel next to Vardø radar» i The Barents Observer, https://thebarentsobserver.com/en/security/2022/11/local-support-bishop-russias-nuclear-missile-cosmodrome-wants-build-orthodox-chapel ↩︎
8. T. Nilsen, 2022, «Orthodox church from Severomorsk wanted to study Kirkenes water supply» i The Barents Observer, https://thebarentsobserver.com/en/security/2022/10/orthodox-church-severomorsk-wanted-collaborate-drinking-wanter-kirkenes ↩︎
9. T. Nilsen, 2022, «With local support, Bishop Aleksandr of Plesetsk has a desire to build Orthodox chapel next to Vardø radar» ↩︎
10. T. Nilsen, 2020, » ‘Sør-Varanger – this is our Orthodox land,’ says Bishop Mitrofan but makes clear Russia will not claim it back i The Barents Observer, https://thebarentsobserver.com/en/life-and-public/2020/01/sor-varanger-our-orthodox-land-says-murmansk-bishop-mitrofan-assures-russia
    ↩︎
11. VG.no, 2020, Russere ville bygge kapell ved norsk radaranlegg i VG, https://www.vg.no/nyheter/i/mQKl2v/russere-ville-bygge-kapell-ved-norsk-radaranlegg ↩︎
12. T. Nilsen, 2022, «With local support, Bishop Aleksandr of Plesetsk has a desire to build Orthodox chapel next to Vardø radar» ↩︎
13. J. S. Barmudez, H. A. Conley & M. Melino, 2020, «The Ice Curtain: Modernization on the Kola Peninsula» i CSIS Briefs, https://www.csis.org/analysis/ice-curtain-modernization-kola-peninsula ↩︎
14. A. Soldatov & I. Borogan, 2023, «Putin’s Useful Priests» i Foreign Affairs, https://www.foreignaffairs.com/ukraine/putins-useful-priests-russia-church-influence-campaign ↩︎
15. P. Coyer, 2015, «(Un)Holy Alliance: Vladimir Putin, The Russian Orthodox Church And Russian Exceptionalism» i Forbes, https://www.forbes.com/sites/paulcoyer/2015/05/21/unholy-alliance-vladimir-putin-and-the-russian-orthodox-church/ ↩︎
16. L. S. Harned, 2022, «Holy wars: How a cathedral of guns and glory symbolizes Putin’s Russia» i The Conversation, https://theconversation.com/holy-wars-how-a-cathedral-of-guns-and-glory-symbolizes-putins-russia-176786 ↩︎
17. A. Staalesen, 2024, » ‘It’s a holy war.’ The priest from Sputnik now fights with a gun» i The Barents Observer, https://thebarentsobserver.com/en/life-and-public/2024/01/its-holy-war-priest-sputnik-now-fights-gun ↩︎
18. A. Staalesen, 2024, » ‘It’s a holy war.’ The priest from Sputnik now fights with a gun» ↩︎
19. The Economist, 2024, «Russia’s plan to seduce Christians in Africa» i The Economist, https://www.economist.com/middle-east-and-africa/2024/01/25/russias-plan-to-seduce-christians-in-africa ↩︎
20. A. Staalesen, 2023, «‘ I just want Russians and Norwegians to be friends’ » i The Barents Observer, https://thebarentsobserver.com/en/node/11133  ↩︎
21. A. Soldatov & I. Borogan, 2023, «Putin’s Useful Priests» ↩︎
22. Spitsbergen-Svalbard.no, 2021, «Nordre Russeøya: et av to russekors på Svalbard» i Spitsbergen-Svalbard.no, https://www.spitsbergen-svalbard.no/bilder-panoramaer-videoer-webkameraer/panoramabilder-fra-spitsbergen/nordre-russeoeya.html ↩︎
23. S. Å. Wiersen, M. Kallelid & I. B. Østebø, «Svalbarddirektør kobles til Putin og Kim» i Dagbladet, Børsen, https://borsen.dagbladet.no/nyheter/svalbarddirektor-kobles-til-putin-og-kim/77300368 ↩︎
24. Levada, 2023, «Religious Beliefs» i Levada-Center, https://www.levada.ru/en/2023/06/02/religious-beliefs/ ↩︎
25. T. Nilsen, 2023, «Bishop Iyakov, who backs Putin’s war, raised giant cross at Svalbard without Norway’s knowledge» i The Barents Observer, https://thebarentsobserver.com/en/arctic/2023/08/russia-worlds-arctic-power-said-war-blessing-bishop-who-week-raised-giant-patriotic  ↩︎
26. J. Oeldemann, 2008, «The Concept of Canonical Territory in the Russian Orthodox Church» i Bremer, T. (eds) Religion and the Conceptual Boundary in Central and Eastern Europe. Studies in Central and Eastern Europe. Palgrave Macmillan, London. https://doi.org/10.1057/9780230590021_11 ↩︎
27. Web: http://www.orthodox-arctica.ru/ ↩︎
28. A. Staalesen, 2024, «Deputy Prime Minister sends warning to Oslo: Russian rights at Svalbard must not be challenged» i The Barents Observer, https://thebarentsobserver.com/en/2024/02/deputy-prime-minister-sends-warning-oslo-russian-rights-svalbard-must-not-be-challenged ↩︎
29. S. Å. Wiersen, 2023, ««Innvier» russiske bosettinger: – Tester Norge» i Dagbladet, https://www.dagbladet.no/nyheter/innvier-russiske-bosettinger-tester-norge/80052639 ↩︎
30. Web: http://www.orthodox-arctica.ru/gallery/?album=19 ↩︎
31. H. Homma, 2023, «Suspected Orthodox cross raised on Japan-built lighthouse on Russian-held island» i The Mainichi, https://mainichi.jp/english/articles/20230829/p2a/00m/0na/016000c ↩︎
32. K. Stoeckl, 2016, «The Russian Orthodox Church as moral norm entrepreneur» i Religion, State and Society, 44:2, 132-151, DOI: 10.1080/09637494.2016.1194010 ↩︎